Gal kjærlighet
Blomstrende kjærlighet
Rik kjærlighet
Fargerik kjærlighet
Dansende kjærlighet
Smilende kjærlighet
Varm kjærlighet
Ofrende kjærlighet
Trygg kjærlighet
Tafatt kjærlighet
Vissen kjærlighet
Fattig kjærlighet
Grå kjærlighet
Sittende kjærlighet
Gråtende kjærlighet
Kald kjærlighet
Egoistisk kjærlighet
Utrygg kjærlighet
Jeg tenkte jeg skulle prøve å være meg selv.
Jeg synes det er litt vanskelig. Å være seg selv.
Det er rart. Rart at det er vanskelig å være seg selv.
Absurd at det skal være enklere å være en annen. En annen enn seg selv.
Skal jeg liksom forstå dette?
Jeg er jeg. Ingen andre.
Jeg vil ingenting annet enn å være Sunniva. Hver dag. Alle timer, minutter, sekunder.
Jeg står her. Du står her. Vi står tett. Tett. Tettere. Huden din. Huden din inntil min. Det regner. Kaldt regn. Vått regn. Regnet er kaldt og vått.
Hånden din berører min. Et hjerte som galopperer. To hjerter som galopperer. To mennesker. To hjerter.
Faen så bra du er.
Spørsmålene smuldrer opp. Spørsmålene går opp i røyk. Spørsmålene forsvinner. De er borte. Vi trenger dem ikke. De trenger ikke oss.
Svarene smuldrer opp. Svarene går opp i røyk. Svarene forsvinner. De er borte. Vi trenger ikke svar. Svarene trenger ikke oss.
Spørsmål.
Svar.
Det eneste jeg trenger
Er deg.
Og du trenger meg.
Jeg sluker deg med alle sansene mine. Drikker deg. Sniffer deg. Puster deg. Svelger deg.
Klokken ett, klokken fem, klokken ni.
Du er sterkere enn chili, søtere enn karamell. Alt på en gang. Rørt sammen. Sterkt, søtt. Godt og vondt. Tydelig, uklart.
Fullstendig virkelig.
Hvert kroppshår, alle organer, blod, spytt, bein og knokler, celler, fregner og arr, alle rynker og tårer, alt i meg, alt i meg trenger deg.
Du er sydd fast i hjertet mitt. Spikret fast til hjertet mitt. Skutt inn i hjertet mitt. Nål og tråd. Hammer og spiker. Pil og bue.
Jeg tror jeg er forelsket.
Maybe
I should start to admire myself
Or like myself
Or appreciate myself
Or be proud of myself
Or believe in myself
Maybe
I am awesome
At least, that's what you told me
Maybe
That's true
And
Maybe
I should start to view myself
The way you view me
Den dansen jeg danser er ikke ekte fordi jeg ikke danser den med deg. Tiden forsvinner. Så uendelig mange uforståelige mennesker. Jeg er uforståelig. Du er. Dere. Alle. Vi. I dag og i morgen og alle andre dager som kommer senere. Vi er alltid uforståelige.
Hjertet mitt brenner så mye, så hardt, så intenst at jeg ikke vet hvor, hva, hvordan, hvorfor, hvem. Jeg er redd. Jeg vet ikke hva jeg er redd for. Jeg er redd for alt. For ingenting. For alt.
Espedal sier lykken er kort. Man er ikke lykkelig. Man blir det fullstendig plutselig, helt spontant, uforberedt, uten noen form for varsel. Den varer ikke. Den oppstår. Der! Og så forsvinner den.
Frykt. Igjen. Frykt for hva? Frykt for alt. For ingenting. For alt.
Uansett hvor mye jeg er med deg, med de, med oss, med vi, med dem, med alle som stresser og løper og smiler. Jeg vil alltid være alene. Du vil alltid være alene. Vi, alle. Vi vil alltid være alene. Jeg er redd. Mest av alt er jeg redd. Mest av alt er jeg redd for alt. Mest av alt er jeg redd for ingenting. Alt.
Men herregud. Jeg forstår ikke. Hjelp meg å forstå.
Hva er meningen med alt dette? Hvorfor skal vi gjøre alt dette?
Det er kraft. Kraftig. Jeg er svak. Det er svakt.
Jeg er asfalt.
Tråkket på.
Spyttet på.
Oversett.
Mørk, svart og trist.
Jeg blir brukt til det som er nødvendig.
Ingen tenker over at jeg finnes.
Jeg er overalt, likevel er jeg nesten usynlig.
Jeg er i bakgrunnen.
Jeg er asfalt.
Nå.
Kroppen synker ikke lenger
Den flyter ikke heller
Den flyr
Mennesker som ikke er norske
Mennesker som er norske
Vi tar vare på hverandre
Vi bryr oss
Uansett hva
Mitt lille land
Norge - du er unik, vi er unike
Jeg ser på hendene hans. Jeg ser på armene hans, huden, munnen. Formene i ansiktet. Kroppen. Bevegelsene, hvordan han går over gulvet, hvordan han danser. Stemmen, hvordan han snakker, ler.
Øynene. Øynene hans fanger meg inn til det innerste. Jeg trenger å se på han. Det er nødvendig.
Smilet. Hans smil. Smilet hans.
Man synker inn, trekker seg sammen, før man springer ut, blomstrer, kaster seg inn i lyset av livet. En ubegripelig følelse av varme. Sollys. Den vårdagen solen treffer ansiktet med sin enorme kraft. Tyngde. Tung, men samtidig lett. Man overlever ikke lenger, man lever.
Hvordan du er en del av meg
Og jeg er en del av deg
Hvordan du er deg
Og jeg er meg
Du er meg
Jeg er deg
Hvordan du er meg når jeg er deg
Og hvordan jeg er deg når du er meg
